Hvor er pulsen? Dag 47

On the road again...det er sol og vi er proppa med godt mot og syklinga er i gang. Deilig. Endelig er vi her. Får høre at på halve dagsetappen mot dagens planlagte mål er det sykkkelsti ved siden av den kjappe N20. Det er gledelig for det er ikke mulig å ligge i veibanen. Hurra! Det er så gledelig for det er det eneste vi vil! Vi vil sykle og kjenne at kroppene våre yter og at det for hodet er enkelt og avslappende! Vi vil puste og pese og svette og prate og le! Så en egen sykkelsti langs en hovedvei er så bra -da slipper vi å sykle oss bort og vi slipper å knote og røre i veikryss og små sideveier som vi ikke vet hvor ender opp. Vi ønsker IKKE en gjentakelse av fjorårets tur, det er vi ferdige med. Vi ønsker oss en NorgePåLangsOpplevelse, hvor kroppene jobba og hodet kunne jobbe med motivasjon og inspirasjon og positive oppladninger. I fjor brukte vi 99% av hjernekapasiteten på å knote med veivalg. Og da går det saaaaakte fremover.

Så skjer det; Lone punkterer. Dette kan vi. Vi fikset slange og dekk. Så blir Lone sin hjelm ødelagt. Til dundas. Vi teiper med sportsteip, og så kjøper vi ny. Fikser det. MEN SÅ SKJER DET: sykkelstien forsvinner. Den bare slutter. Vi står i en landsby med fjorten veier å velge. Vi har tre forskjellige kart og en gps. Kartene sier oss ingenting. På det ene kartet ser veien fremover ut som en mindre vei. På det andre kartet viser det at dette er en traffikert motorvei. Ok. Vi tar en mindre vei inn til høyre. Den deler seg i tre. Vi venter til det kommer en lokal som kan litt engelsk. Hun peker. Takk. 150 meter bort og nytt veikryss. Roper over veien til noen på andre sida. "Etampes?!" De rister på hodet. Skjønner ikke hva vi snakket om. Opp med gps. Velger sykkelrute, og ikke bilvei. Den sender oss inn i en skog på noe som ikke er annet enn en tynn jordstripe. Hvordan vet gps'en om dette? Ser ut som en snarvei for lokalbefolkningen... Og her sykler vi. Speedometeret vider 7 km/t. Det er glasskår, humpete og trerøtter stikker opp overalt. Gps'en sender oss over et jorde - vi sykler i 5 km/t på en humpete gressplen. Kommer til liten landsby. Hver 10. meter stopper vi og sjekker gps. Det går sakte. Denne dagen hadde vi stått opp kl 07.00 og spist en rask frokost. 12 timer seinere har vi sykla 3, 5 mil. Hæ?! Er det mulig?! Vi er ennå 2 mil fra der vi hadde håpa å være til middag... Hva er dette? Dette minner om en værre utgave enn fjorårets rør. Hvor er flyten og kroppsslitet?! VI VIL SLUKE MIL. VI VIL TRÅKKE TIL KRAMPA OG SYRA TAR OSS!

Så skjer det; på et gatehjørne i Gudvethvor og til venstre for veien til høyre og i krysset rett fram. Vi stopper for å sjekke gps, fem meter fra forrige plass vi sjekka. Dette er ikke gøy. Dette er ikke det vi "signa up for." Lone annonserer at om dette fortsetter, så tar hun første fly hjem. Maren annonserer at hun blir med det flyet hun også.mmen blir det slik videre. All erfaring fra i fjor, og fra årets start, og fra kartene, tilsier dette. Det blir sånn videre. Det gidder vi ikke. Vi avbryter turen.

Det er meningsløst. Det gir ingen mening. Det er fullstendig meningsløst å bruke ferien sin på det her! Dette gir ingen opplada batterier til ett nytt jobbe- og studieår. Dette tapper oss for krefter. Gi oss Altafjorden på langs -med bakke opp og ned! Jatakk! Gi oss Sennalandets med sine endeløse veier, gi oss RETT OPP til Valdreflya. Det er det vi vil!

Er dette skuffende, å avbryte nå?

Det er mer skuffende å gjenomføre noe så er så lite givende og gøy. Vi får ikke noe igjen for det. Ingen naturoppleveler, ingen sunne turopplevelser.

Da avgjørelsen var tatt endra alt seg. Det er jo på veldig mange måter en vanskelig avgjørelse å ta. Det er lett å tenke, men vanskelig å si høyt. Vi er stolte over oss selv. Vi klarer å omstille oss. Wow! Uten problemer. Dette er ikke et nederlag. Dette er faktisk mestring. Hvorfor i alle dager skal vi gjøre noe som ikke er gøy? Det var jo fantastisk kjekt å sykle Norge på Langs. I fjor fløyt vi litt på den, og håpa faktisk på flyt og lette veivalg helt til dagen hvor vi sto ved Eiffeltårnet. Haha! Skjedde aldri,  og vi er ferdige med det der greiene der. Lårmusklene kjeder seg, mens hjernen ikke orker dette. Den vil ha ferie og kroppen ivrer etter å jobbe. Nei, dette er riktig avgjørelse. Det kjennes i hele kroppen.

Så...get over it - vi er allerede langt forbi!

Vi snakkes da; sprettende oppi marka, padlende på en innsjø, maratonløpende både her og der, syklende på spennende turer i det fine landet vårt, i spinningsalen på 3T (pirbadet) og traskende i villmarka med telt og fiskestang! God tur til alle tur-kollegaer!

Ankomst Paris dag 46

Dag 47 Paris

Kl 11.00 torsdag 19. Juni

Ankom Paris Charles de Gaulle i strålende solskinn og med en stk savna baggasje. Det var et gledelig gjensyn da sykkelveska til Lone dukka opp på flyplassen flere timer seinere. Den hadde vært heldig og tilogmed fått seg en tur innom København -det er mer enn vi kan skryte på oss. Kosa oss på en barstol-kafe på terminal 1 i et par-tre timer mens vi venta på fru Sykkelveske! Kom oss inn til byen til samme distrikt som vi avslutta turen i fjor. Fullt på alle hoteller, men karra til oss et rom med to senger sånn i to-tia. Hello pillow! Snork. Kl 07.00 samme dag ringte vekkerklokka. Ahh! Ny dag! Nå begynner turen. Den latterlige "frokosten" på hotellet holdt ikke mål for to Europa-på-langs-farere som er avhengige av å få i seg nok og riktig energi for å holde det gående. Den holder forsåvidt ikke mål for noen; croissant og marmelade. Hahahaha!!!! Lættis frokost. Men nok om det.

Ting flyter godt og vi er meget happy med å starte dagen tidlig. Men ting tar tid i en stor by i morgenrushet og det er ikke bare bare å finne fram! Trivelig gjensyn med byen, allikavel! Poppa faktisk innom hotellet vi forlot i fjor (på soveromsjakt i nattens mulm og levende gateliv - av avisbud, hjemløse og ymse) og hadde et trivelig gjensyn med samme resepsjonist. Her driver vi å sykler rundt kl to på natta i Paris-storby. På Hotel du Printemps slo resepsjonisten ut med armene. "What?! You don't have enough of the bike?! You are crazy!" Crazy eller ikke -han hjalp oss å finne hotellrom midt på natta. Tænkju!

Her er vi hele gjengen på fire. Vi er team , Maren og Lone samt syklene. Vi bærer de opp og ned metroen i trapper og hodfer de med godt grep i rulletrappa. Våre vei-hjem på to hjul voktes nøye, så det var lystig og flirfult for oss da en oppgitt og lettere irritert mann i ei trapp med Maren nederst og Lone på toppen lira ut av seg. "Why so scared for the bike. Who want's to take it?Nobody!!" Haha, betryggende..nobody in  Paris wants a bike...

Her er vi og fjollet i vei - spør og graver om veien til det kjedsommelige. Sykler og sykkelvesker og hjelmer opp og ned av underganger og trapper, heiser og rulletrapper. Puh! Vi er best!

Gleder oss til flyten og til å bare sykle!!!!

Over og ut -Lone og Maren på tur!

Innspurtpulsen til Paris - dag 45

            
Aaaloohaa! Ok - det blogges fra Paris - (bare så det er helt klart..). Hadde en helt nydelig innspurt på veien til målet. Frankrike viste seg fra sin beste side og vi fikk tidenes sjarmøretappe inn til hovedstaden/målet/siste sykkeldag på denne ekspedisjonen. Og ikke bare viste omgivelsene seg fra sin beste side - vi var også i vårt ess! For første gang på turen sto vi opp kl 05.30 og var på veien 07.10 etter en himmelsk frokost på sengekanten. Denne herligheten besto av yoghurt, havregryn, banan og bær. Hallelujah amen. Så var vi igang - Med seier på tunga og skjegget laaangt ute av postkassa! Teft, guts, vilje og lyst var våre fire redskaper denne dagen. Annenhver mil var vi nærmest utsultet av all råkjøringa opp bakker. Vi fortsatte nemlig trenden fra i går med å klatre opp og ned av små, franske fjellandsbyer. Pust, pes, tråkk, tråkk! Og så den flotte 30 kg tunge tralla da som dingler bak på hjul. Supert! Tok det som ei trening! Paris og 15 mil var dagens store bragd og neimenn klarte vi det ikke. Med seier på tann og blodet i lomma så kasta vi innpå med kaffe, kaffe, pannekaker, kaffe, knekkebrød og alt mulig rart for å holde maskinen gående. I Chateu Therry gjorde vi ruteendring og valgte ei smalere rute ned mot storbyen. "Nei, det er sånn 'scenic route' står det på kartet. Det gidder vi ikke! Pansjonistrute går treigere.." sa Maren. "Det ser kortere ut.." sa Lone. Så vi kjørte på! Og hvilken overraskelse som ventet oss!Plutselig oppdaget vi at vi syklet gjennom champagne-distriket. Side om side med cahmpis-druen på busker, så blomstret vi bortover veien i steikende sol og på nydelig vei. Alt fløyt. Vi lo høyt! Var ikke snakk om at vi skulle annet enn til mål idag. 15/16 mil seinere, og en liten snarvisitt nedom Disney Village, rullet vi med sykkel og tralle gatelangs i Paris. Surrealistisk. Voldsomt. Paris by night var et overveldende syn. Mektig. Vi var så stolte og kunne ikke tro det. Vi sykla fra Norge TIL Paris!!! Dokumenterte målgangen med å ta bilde med sykkel og det berømte tårnet i bakgrunnen. Foran en fullstappa restaurant atilte vi oss opp, kløna og styrte på -helt til bildene var tatt. Vi underholder med andre ord ikke bare oss selv! Kl 02.30 var vi i seng på et lite og dyrt hotell. Helt ferdige tok vi kvelden og sovna før hodet traff puta. Sykt bra jobba idag, team Diamalo! Vi gleda oss til å nyte soldager i byen og til å stå opp UTEN å skulle sykle videre. Nå nytes dager i Paris og i bloggende stund står vi i selveste Eiffeltårnet. Takk for følget og takk for turen! TO BE CONTINUED! OVER OG UT FRA PARIS.

PS. Flere innlegg vil følge. Etter hvert vil også flere bilder bli lagt ut på de eldre innleggende. Følg med!