On the road again...det er sol og vi er proppa med godt mot og syklinga er i gang. Deilig. Endelig er vi her. Får høre at på halve dagsetappen mot dagens planlagte mål er det sykkkelsti ved siden av den kjappe N20. Det er gledelig for det er ikke mulig å ligge i veibanen. Hurra! Det er så gledelig for det er det eneste vi vil! Vi vil sykle og kjenne at kroppene våre yter og at det for hodet er enkelt og avslappende! Vi vil puste og pese og svette og prate og le! Så en egen sykkelsti langs en hovedvei er så bra -da slipper vi å sykle oss bort og vi slipper å knote og røre i veikryss og små sideveier som vi ikke vet hvor ender opp. Vi ønsker IKKE en gjentakelse av fjorårets tur, det er vi ferdige med. Vi ønsker oss en NorgePåLangsOpplevelse, hvor kroppene jobba og hodet kunne jobbe med motivasjon og inspirasjon og positive oppladninger. I fjor brukte vi 99% av hjernekapasiteten på å knote med veivalg. Og da går det saaaaakte fremover.
Så skjer det; Lone punkterer. Dette kan vi. Vi fikset slange og dekk. Så blir Lone sin hjelm ødelagt. Til dundas. Vi teiper med sportsteip, og så kjøper vi ny. Fikser det. MEN SÅ SKJER DET: sykkelstien forsvinner. Den bare slutter. Vi står i en landsby med fjorten veier å velge. Vi har tre forskjellige kart og en gps. Kartene sier oss ingenting. På det ene kartet ser veien fremover ut som en mindre vei. På det andre kartet viser det at dette er en traffikert motorvei. Ok. Vi tar en mindre vei inn til høyre. Den deler seg i tre. Vi venter til det kommer en lokal som kan litt engelsk. Hun peker. Takk. 150 meter bort og nytt veikryss. Roper over veien til noen på andre sida. "Etampes?!" De rister på hodet. Skjønner ikke hva vi snakket om. Opp med gps. Velger sykkelrute, og ikke bilvei. Den sender oss inn i en skog på noe som ikke er annet enn en tynn jordstripe. Hvordan vet gps'en om dette? Ser ut som en snarvei for lokalbefolkningen... Og her sykler vi. Speedometeret vider 7 km/t. Det er glasskår, humpete og trerøtter stikker opp overalt. Gps'en sender oss over et jorde - vi sykler i 5 km/t på en humpete gressplen. Kommer til liten landsby. Hver 10. meter stopper vi og sjekker gps. Det går sakte. Denne dagen hadde vi stått opp kl 07.00 og spist en rask frokost. 12 timer seinere har vi sykla 3, 5 mil. Hæ?! Er det mulig?! Vi er ennå 2 mil fra der vi hadde håpa å være til middag... Hva er dette? Dette minner om en værre utgave enn fjorårets rør. Hvor er flyten og kroppsslitet?! VI VIL SLUKE MIL. VI VIL TRÅKKE TIL KRAMPA OG SYRA TAR OSS!
Så skjer det; på et gatehjørne i Gudvethvor og til venstre for veien til høyre og i krysset rett fram. Vi stopper for å sjekke gps, fem meter fra forrige plass vi sjekka. Dette er ikke gøy. Dette er ikke det vi "signa up for." Lone annonserer at om dette fortsetter, så tar hun første fly hjem. Maren annonserer at hun blir med det flyet hun også.mmen blir det slik videre. All erfaring fra i fjor, og fra årets start, og fra kartene, tilsier dette. Det blir sånn videre. Det gidder vi ikke. Vi avbryter turen.
Det er meningsløst. Det gir ingen mening. Det er fullstendig meningsløst å bruke ferien sin på det her! Dette gir ingen opplada batterier til ett nytt jobbe- og studieår. Dette tapper oss for krefter. Gi oss Altafjorden på langs -med bakke opp og ned! Jatakk! Gi oss Sennalandets med sine endeløse veier, gi oss RETT OPP til Valdreflya. Det er det vi vil!
Er dette skuffende, å avbryte nå?
Det er mer skuffende å gjenomføre noe så er så lite givende og gøy. Vi får ikke noe igjen for det. Ingen naturoppleveler, ingen sunne turopplevelser.
Da avgjørelsen var tatt endra alt seg. Det er jo på veldig mange måter en vanskelig avgjørelse å ta. Det er lett å tenke, men vanskelig å si høyt. Vi er stolte over oss selv. Vi klarer å omstille oss. Wow! Uten problemer. Dette er ikke et nederlag. Dette er faktisk mestring. Hvorfor i alle dager skal vi gjøre noe som ikke er gøy? Det var jo fantastisk kjekt å sykle Norge på Langs. I fjor fløyt vi litt på den, og håpa faktisk på flyt og lette veivalg helt til dagen hvor vi sto ved Eiffeltårnet. Haha! Skjedde aldri, og vi er ferdige med det der greiene der. Lårmusklene kjeder seg, mens hjernen ikke orker dette. Den vil ha ferie og kroppen ivrer etter å jobbe. Nei, dette er riktig avgjørelse. Det kjennes i hele kroppen.
Så...get over it - vi er allerede langt forbi!
Vi snakkes da; sprettende oppi marka, padlende på en innsjø, maratonløpende både her og der, syklende på spennende turer i det fine landet vårt, i spinningsalen på 3T (pirbadet) og traskende i villmarka med telt og fiskestang! God tur til alle tur-kollegaer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar